TUUUSEN TAKK

til alle dere med gode hjerter der hjemme.
Til pensjonistene og Astriklubben på Furuflaten, mine kolleger ved NRK i Tromsø og til dere ansatte ved Choicehotellene i Tromsø.Og spesiell takk til Sara og Eyolf som tok av sparepengene sine for å hjelpe andre barn. Rørende.
Laila,Jan Henry og Brit hadde med seg tusenvis av kroner da de besøkte meg her i mai. Pengene er nå rettferdig fordelt på mødrene og barna i Nkosis Haven.
De aller fleste har fått varme gode vintersko, ulljakker og varmt undertøy. En del har gått til tepper, medisiner som hostesaft og kremer til å smøre såre barnerumper med.
Noe av pengene er brukt til å kle opp en prematur liten baby som ble forlatt av mor si, en dag gammel.
Laila og & var blant de første som ga Ajanda,som han heter, varme klemmer etter at han var kommet til oss.
Vi har også fått inn ei mor med premature tvillinger,Daniel og Dyland. Også de har fått nyte godt av pengene dere sendte. Varme ulltepper og varme luer og sokker.

SØR-AFRIKANSK VINTER
er bitende kald. Ikke ang.temperaturer,de ligger på gjenomsnittlig 11- 16 grader. Men fordi bare de rikeste har råd til varme og gode hus. Dere kan selv tenke dere lekke blikkskur med jordgulv og utslitte tepper til å ha over seg........
Selv våknet jeg imorges og ønsket jeg hadde ullvotter å ta på hendene. Til tross for at jeg bor i ei bra murhytte.(uten varme, men to flotte bikkjer som sengevarmere).
Men jeg skal ikke klage, jeg som har Norge å komme tilbake til. Og det er ikke lenge til. På mange måter gruer jeg meg til hjemreisa, jeg har blitt så utrolig glad i disse lutfattige menneskene. De vil leve med meg resten av mitt liv.
Men jeg gleder meg også. Kan nesten ikke vente med å få kjenne sønnesønnen min, Andreas, inntil meg. Og resten av familien min og dere vennene mine.

Menneskene her sender dere varme tanker og takksigelser. De lurer på hvordan menneskene i hjemlandet mitt kan være så snille.....

Jeg har dessverre problemer med å få inn bilder på bloggen akkurat nå, men lover å sende dere et lite bildegalleri fra landsbyen min, og vår fantastiske sjudagers safari gjennom Botswana og Zimbabwe. Viktoriafallene!
Kutt ut sydenreisene et år og dra på Safari!!!!

AIDS DEMENS

er et faktum. Og det man har funnet ut er at det som skjer med hjernen på de ulike stadier av AIDS, KAN sammenlignes med utviklinga av ALTZHEIMER.I motsetning til Altzheimer ser det ut til at AIDSdemens kan ramme i alle aldre.

Det man imidlertid ikke vet, er om det er sykdommen i seg selv, eller om det er medisineringa som fører til at deler av hjernen forandres. Eller om det er både og.
Men dette er foreløpig på et forskningsstadium.

Er "student"
Vi er en gruppe på tre som nå har tatt fatt på disse studiene. Det er meget viktig med denne kunnskapen for oss som arbeider med AIDSsyke. For å kunne forstå de ulike reaksjonsmønstre hos de forskjellige mødrene. Så langt tror vi at de fleste her i landsbyen er på et såkalt normalstadium. Det vil si at de er istand til å arbeide, at de fungerer normalt både intellektuellt og motorisk. MEN de må daglig ha god oppfølging når det gjelder stell og oppdragelse av barna. Dette siste kan absolutt være kulturelt betinga.

Et par av de andre er "viderekomne". Det vil si at de har vanskelig for følge med i det som skjer i samfunnet, de kan ha problemer med å føre samtaler om vanskelige temaer og de har tendenser til ustødig gange. Noen ganger må de ha hjelp til å gå fra A til B. Men lettere arbeidsoppgaver er ok.

Foreløpig har vi bare sett tegn til at ei av våre mødre har vært nesten vegetativ. Men da har hun vært nær døden og sterkt medisinert. Intens behandling har imidlertid ført henne tilbake fra siste stadium og hun er nå i forsiktig kjøkkentjeneste. Men noen "alminnelig" samtale er det ikke mulig å føre med henne.
Interessant!Men foreløpig ingen konklusjoner altså. Men jeg henger på.

Over halveis
Fire måneder er gått av det tilmålte halve året mitt her nede. Og jeg har begynt å venne meg til livet her. På godt og ondt. Det skal mye til for å sjokkere meg nå, jeg takler død og lidelser på en profesjonell måte. Tror jeg selv. Hva som måtte komme i ettertid kan jeg jo ikke si noe om. En ting er iallefall sikkert. Disse menneskene og dette kontinentet har krøpet inn under huden på meg. Og for all framtid vil jeg på en eller annen måte være med å hjelpe det jeg kan.

På rømmen?
eller utsatt for noe kriminelt?
En av mødrene våre er søkk borte. Hun dro avsted for å gå i kirka sist torsdag. Siden har ingen hørt fra henne. Tilbake her har vi hennes syke baby. Noe som ga oss et sjokk da vi tok henne inn på sykeavdelinga. Den lille jenta på vel ett år,var vanstelt på det verste. Helt oppbrent nedentil og skitten og sulten. Nå er vi igang med helkontinuerlig behandling og stell av henne og vi håper at hun ikke får noen varige men.
Idag blir politiet koblet inn, og vi er svært spente på hva som har skjedd. Det hender nemlig at kvinner ofte etterlater sine barn. Især slike barn som er syke.
Det er kanskje ikke bare et afrikansk problem.....Men en ting er sikkert: heretter blir det daglig kontroll av barna.!
Fortsatt god søndag til dere der hjemme.

BENJAMIN

Nå er det på tide med bilder av min beste venn og beskytter her nede.
Benjamin.En bouvier, ett år gammelMent til å være min vaktbikkje, til å ta vare på meg i alle situasjoner.
Han er imidlertid mørkeredd,mammadalt, sitter og tisser, (kastrert) og bruker meg som skjold når ting virker truende.
Følger meg som en skygge overalt og hyler når jeg må forlate han for en stund.
Kan jeg reise fra en venn som dette?

GA OPP KAMPEN MOT DØDEN

Det er søndag formiddag og rolig i landsbyen. Ingen snakker særlig med hverandre, de kommuniserer bare med stille gråt og sorgfulle blikk. Mødrene og de ansatte. For igjen har en mor måttet gi slipp. Og to barn står igjen alene. Helt alene.Far vet de ingenting om.
De to, en gutt og ei jente tidlig i tenårene, har lenge pleid sin mor. Sørget for å gi henne mat og medisiner. De trodde hun hadde tuberkulose,TB, og at hun ville bli friske bare de var flinke nok til å ta hånd om henne.

Skammet seg
Virginia på 40, hadde valgt, som mange andre her, å ikke fortelle de to om at hun var aidssyk. På grunn av skammen.Først i januar ble det oppdaget, og Nkosis Haven tok over. Hun var da svært syk og utmagret. Men vi var så godt som sikre på å redde henne fra døden. Med omsorg, riktige medisiner og mat.
Klokka åtte imorges ga hun opp. Hun kjempet til det siste, en hard kamp. Mora som så gjerne ville se sine barn vokse opp og få et verdig liv.

Bunnløs sorg
Det var vondt å følge henne til det siste. Men det var verre å møte barna og se dem følge mor til bårebilen. De to holdt om hverandre og ansiktene deres var som forstenet. Det var en sorg det er vanskelig å sette ord på. Det var hjerteskjærende.

Trøsten er Nkosis Haven og Gail Johnson. Som vil ta vare på disse to foreldreløse. Som vil sørge for at de blir tatt hånd om. At de får mat og tak over hodet. Og får en skikkelig utdannelse. For i motsetning til mange, mange andre går de på skolen. Sånn nå og da, fordi de har brukt så mye tid på å ta vare på mor. Og å sørge for å stille den verste sulten til den lille fattige familien fra Soweto.
Måtte flere bli kjent med Gail og hennes arbeid for de fattige,syke og vergeløse..........

AIDSSYKE HYLLER MALVIN

Det er jubelstemning i landsbyen min, Nkosis Haven, idag.For de har alle fått sin del av pengegaven som multikunstneren Malvin Skulbru fra Tromsø, sendte med meg hit til Sør-Afrika.
Mange av disse har ikke sett papirpenger før, knapt nok eid sine egne mynter. Da jeg endelig fortalte historia om Malvin og gaven fra han tok hele hytta fyr. Rop og skrik og jubelbrøl som om de feira sin aller første frihetsdag.

Kaos i hytta
Ark og fargestifter ble funnet fram i ei fart og det ble kaos og krangel om hvem som skulle skrive GOD BLESS YOU og SIYABONGA MALVIN.(takk Malvin)

For disse kvinnene, som alle er religiøse, ble gaven fra Malvin tolket som en gave fra Vår Herre selv. Gitt via den gode mannen langt der oppe på andre siden av kloden.
Hva de skal bruke pengene til vet de ennå ikke, de har aldri eid private ting som hudkremer eller luksus til personlig pleie. Her går det for det meste i gammeldags Sun Light såpe f.eks.

Valgte sko
De tre jålebertene her i landsbyen, som jeg kaller dem, selv om de er meget,meget syke, valgte nye sko. De har nemlig ALDRI hatt egne sko, kjøpt for egne penger.


Bare se bildene av dem, Elsie, Phumzille og Petunia, så ser dere gleden av å eie noe så flott som høyhæla skotøy og gullsandaler.

Gir Malvin tilbake
med det de har. Nemlig gode tanker:
BAYADINGEKA ABANTU ABAFANA NGWE UNIKULUNKULU AKUBUSISI.
SIBONGA USIZO IWAKO USISIZILE!
(Gud velsigne deg.Og velsigne Gud for at han ga oss deg.Verden trenger mennesker som deg.)

DET ER LENGE SIDA EG SOV SØTT
heter den 1ste lommelefsa til Malvin Skulbru. Ei lita lefsa med skrekkelege dikt.
Det er denne lille saken, skrevet på et rom langt der nord, som har skapt slik jubel og glede blant fattige og syke her nede under ekvator. For han Malvin, han ga overskuddet av denne lille til mine folk her i Nkosis Haven.
Lefsa sjøl ho har fått plass på nattbordet i hytta mi, og er på en måte blitt min sengekamerat.
Bak flere lefser Malvin!!!!!!

Når steinen fell
frå hjartet
er ikkje foten
langt unna.

Skjønner folkens? Løp og kjøp.
Ha en riktig god søndag alle sammen.

MIN AFRIKANSKE HVERDAG

er fortsatt prega av sykdom,død og massevis av vanskelige konflikter. Forleden mista vi ei av de unge mødrene. Hun var gravid i sjette måned, mor til et annet barn på fire år og meget,meget syk. Hun hadde gitt opp kampen mot døden og ba om å få slippe mer. Det som var verst, synes jeg, var at hun døde i ambulansen til sykehuset, og ikke her i avdelinga hos oss. Hvor hun kunne få reise med oss som var glad i henne rundt seg. Men det går nå ikke alltid som en ønsker. Det vet vi jo alle.

Ellers er jeg mye opptatt med mitt "hjertebarn", en kvinne på rundt tretti og svært syk. Jeg har ikke tall på alle de gangene vi nær har mista også henne, men på et forunderlig vis kommer hun tilbake. Nomvujo heter hun og har en dramatisk livshistorie. Henne skal jeg skrive en egen historie om.

Egen "residens"
Igår fikk jeg min egen "bolig". Noe uvant for en frivillig arbeider, men mitt arbeid med mødrene og barna gjør det mye lettere å ha et sted for meg selv hvor de kan komme og være sammen med meg uten at andre forstyrrer. Her bruker vi mye tid på å snakke sammen, her kan de la sine frustrasjoner og fortvilelse komme ut.
Det er nemlig ingen andre steder de kan "være for seg selv". De bor sammen opptil åtte stykker i samme hytter med sine barn, og dere kan jo bare tenke dere hvilket privatliv de har. Og hvilke konflikter som må komme til overflaten når så mange forskjellige kulturer skal leve sammen så tett..............

Politisk spenning
I disse dager er vi svært spente på hva som skjer i Zimbabwe de neste døgnet. Det alle her frykter er borgerkrig der. Han gir seg jo ikke den gamle mannen!
Her i landsbyen har vi ei mor som kommer derfra. Hennes to barn er tilbake i hennes hjemland sammen med hennes syke far, uten mat og klær. Samantha og jeg skulle etter planen ha reist til Zimbabwe for å hente barna hit. Nå er alt satt på vent på grunn av den politiske situasjonen der. Et av problemene er at jeg er satt opp som journalist i passet mitt, og som dere kanskje vet, har Mugabe allerede satt igang arrestasjoner av utenlandske journalister som oppholder seg i landet.
Likevel tror ledelsen her at vi skal kunne komme avgårde om ei uke eller to. Ledelsen her samarbeider med den norske ambassaden og det skal visstnok gå bra å ordne noen papirer som gjør det trygt for meg å reise. Men vi venter som sagt og får se hva som skjer.

Mormor og de åtte ungene
i Soweto er vi allerede godt igang med å hjelpe. Vi har satt opp ei foreløpig hytte og bragt mat og klær slik at de nå er over den verste krisa. Når det gjelder sulten iallefall. I neste uke skal vi avgårde på et nytt besøk til gamlemor og da håper vi på at det permanente lille huset, senger og det som trengs i et lite hjem skal være på plass. Det er viktig , for nå setter vinteren inn og det er kaldt her fram til slutten av juli. Skal sende dere bilder derfra når alt er på plass slik at dere selv kan se forandringene. At det nytter å hjelpe.....

Må innrømme
at jeg nå lengter sterkt etter en liten ferie bort fra landsbyen.Jeg har ikke merket at tiden har gått så fort, det jeg imidlertid kjenner er at jeg trenger litt annet påfyll. For at jeg fortsatt skal kunne gi så mye av meg selv som jeg ønsker. Og som mødrene her så inderlig trenger.

Det er bare uker igjen til Laila,Jan Henry og Brit kommer ned hit.De sal bo sammen med meg i "huset" mitt her i Nkosis Haven,spise sammen med alle beboerne og bli kjent med livet her. Men det meste av tiden skal vi ut på spennende safarier, både inne i landet og langs kysten. Dette gleder jeg meg veldig til, endelig få oppleve det naturskjønne Sør-Afrika med alle sine ulike kulturer og folkeslag. Og så sammen med sine beste venner!
Vi høres.

p.s. jobber med et bildegalleri som jeg skal legge ut etterhvert.....d.s

Still going strong

Det er lenge siden dere har hørt noe fra meg nå, men tiden har rett og slett ikke strukket til. Eller, for å være helt ærlig, det har vært så store omveltninger i livet mitt at jeg har vært hardt rammet av den, for noen kjente, skrivesperren.

Den siste måneden her nede har i likhet med mine første uker , vært preget av syke og fattiges kamp for å overleve.
Vi har mistet en av de viktigste medarbeiderne i Nkosis Haven. Oscar ble drept i ei bilulykke og hele organisasjonen var, og er, lammet av sorg og fortvilelse. Han var en svart mann som tidlig bestemte seg for å vie sitt liv til de aidssyke og fattige i sitt hjemland. Han ble bare 39 år, og det blir vanskelig å finne en som kan erstatte han og hans uvurderlige kontakter ute i den svarte og fattigste delen av området her.

Når det gjelder meg selv så har jeg fått et stort ansvar for den daglige drifta av landsbyen. Større enn jeg egentlig hadde kunnet forestille meg. Men jeg har tatt det som en utfordring, og foreløpig går det bra. Til tross for de store kulturforskjellene mellom de syke mødrene her. De som bor sammen i hytter og må dele både barna og hverdagen med hverandre. Så store forskjeller at det ofte kommer til konflikter som faktisk et par ganger har ført til at de trekker knivene mot hverandre. Hittil har vi klart å avverge de store skadene. Men jeg må innrømme at jeg har vært redd når jeg har vært midt oppe i slike situasjoner. Og det er god læring i konfliktløsning dette.

Jeg er også med i et team som jobber døgnet rundt for tre dødssyke mødre i sykeavdelingen. Her er det virkelig kamp om liv eller død. Det er et par ganger vi har vært sikre på at to av dem har trukket sitt siste sukk. Men de har kommet tilbake, og har en slags styrke i seg til å sloss for livet som vi ikke helt kan forstå.
Dette er to kvinner som jeg har lyst til å fortelle dere om, det skal jeg gjøre når jeg får litt mer tid for meg selv.

Det er søndag formiddag, jeg har satt brøddeig, og må tilbake til mitt virke. Her er regn,regn og kaldt.

Og forresten jeg har fått meg en mann her nede. Han heter Benjamin og er ett år gammel.Stor som en hest og følger meg som en skygge hvor enn jeg er. En Bouvier.

Forresten så følger jeg litt med på hva som skjer på hjemmefronten. Og jeg må si jeg er utrolig imponert av Laila og Jan Henry. Tenk å ha slike venner!!!!!!

I SELVESTE HELVETE

Bor hun, en gammel kvinne. Hennes alder vet ingen. Ikke engang hun selv. Men hun ser ut som om hun har overlevd to århundrer, - på en mirakuløs måte. Hun har en datter, men hun, den gamle, har ansvaret for sine åtte barnebarn. Hennes datter er prostituert og kanskje er det niende barnebarnet på vei. Da får den gamle kvinnen nok et barn å ta seg av. For henne er det en selvfølge. Hun har gitt opp troen på at hennnes eneste barn skal endre livet sitt for selv å ta vare på sine avkom. Slik at hun selv kan få litt ro den tiden hun har igjen. Ennå vet ingen om noen av barna er smitta av HIV/AIDS.



Hun bor i SOWETO



I den delen som må kunne beskrives som noe av det aller verste i Vår Herres skaperverk.
Et falleferdig blikkskur huser henne og hennes mange barnebarn. Barna er i en alder fra fem måneder til tolv år. Her er det jordgulv hvor fire av barna sover. Uten underlag eller noe som helst til å ha over seg. Selv har hun en gebrekkelig gammel seng som hun deler med de fire yngste barna. Her ingen muligheter for å koke mat, det trengs vel ikke heller fordi det ikke er noe mat. Det de putter i seg finner de eldste barna i søppelet rundt omkring i slummen. Råtne tomater, gammelt brød og noen vannskvetter som noen av "de rikeste" kan avse fra sine rustne vannkanner. Hun får ingenting av myndighetene i denne fattige bydelen for hun fins ikke i noen offentlige dokumenter. Hverken hun eller barna er innskrevet i noe manntall. Slikt er ikke uvanlig her.

HELT TILFELDIG
Vår fant fram til henne ved en ren tilfeldighet. Et av medlemmene i Nkosis Haven sitt gospelkor støtte på en av de små guttene i denne fattige familien. Han hadde forvillet seg ut av området og kunne ikke finne veien tilbake til bestemor. Men sammen fant de omsider fram, og Edna, som gospelkvinnen heter, fikk sjokk da hun så tilstanden disse menneskene lever under. Det til tross for at hun kjenner de fleste områdene i Soweto.
Hun varslet oss og jeg ble bedt om å være med på den første befaringa. Aldri, aldri i mitt liv vil jeg glemme det synet som møtte oss. Selv om det kanskje var på en god dag for familien, fordi de hadde høstet flere aprikoser fra det ene treet de har, og de minste hadde fått stillet den verste sulten. Bare på skrekkfilmer har jeg sett noe så avsindig jævlig og fornedrende. Og jeg som trodde at slutten på Apartheid hadde gjort livet til de svarte her nede i Sør-Afrika så mye bedre. Du verden så naiv jeg har vært.......

Iallefall, min organisasjon tok umiddelbart affære. Rønna skal jevnes med jorden, familien skal inn i det offentlige systemet og vi skal bygge et nytt lite hus til dem. Noen av oss frivillige her skal allerede i neste uke være med på å rive skitten og gjøre det vi er istand til å hjelpe med.

NYTT HÅP
Gjett om den gamle ble lykkelig. Selv om hun fortsatt må ha ansvaret for alle de åtte barna, får hun drømmen sin oppfylt. Alle barna skal bli sikret for framtida.De skal ikke vokse opp som analfabeter og bli det eneste mulige, nemlig kriminelle. De skal få mat og klær nok. OG de største skal få begynne på skolen til høsten!
Takk gud for Gail Johnson og hennes brennende engasjement for de aller fattigste iblant oss. Og takk gud for at jeg er en av de utvalgte som får jobbe sammen med henne.

Margot

GUTTEN SOM GA AIDS ET ANSIKT VERDEN OVER.

Nkosi Xolani ble født hiv-positiv 4.februar 1989 i Johannesburg, her i Sør-Afrika. Han ble smitta av sin mor som var HIV positiv mens hun var gravid. Hvert eneste år fødes det omlag 70 tusen barn med viruset i Akrika. Det er det offisielle tallet , trolig er det mye større, men man har ikke den fulle oversikt for denne sykdommen er forbundet med stor skam og mange gjemmer bort sine. Altså er det ennå et tabuområde de aller fleste ikke vil snakke om , ikke engang til sine nærmeste.

Nkosi derimot, ble plassert på et senter som tok vare på mennesker som hadde Hiv-Aids.
"The founding member" av dette senteret,Gail Johnson, er en aktiv forkjemper for rettighetene til mennesker som har viruset og som har utvikla Aids.
Nkosis ble adoptert av Gail.

Her er Nkokis historie slik han selv har fortalt den verden over:

Da jeg var to år gammel, ble jeg plassert på et "care center" for mennesker som levde med HIV - AIDS.. Min mor var hardt rammet og kunne ikke ta vare på meg. Fordi hun var veldig redd , og fordi hun skammet seg overfor samfunnet hun levde i,skjulte hun at hun hadde denne sykdommen. Derfor ble jeg plassert her.
Jeg visste at hun elsket meg høyt, og at hun ville mitt beste, og hun besøkte meg her så ofte hun kunne.

Legene ga Nkosi ni måneder igjen å leve da han kom til dette senteret.. På den tiden brukte Gail Johnson å ta han hjem til sitt hjem i Melville i Johannesburg helgene. Det ble gjort en avtale mellom Gail og Nkosis mor om at Gail skulle ta seg av lille Nkosi. Han ble adoptert av Gail, og fikk navnet Kolani Nkosi Johnson, men ble bedre kjent som Nkosi Johnson.
Gail er en hvit kvinne, og som hun selv sa, : Jeg trodde aldri at jeg ville ha et svart ,hivsmitta barn i mitt hjem. Aldri! Men jeg fikk han, og det er stort!

I 1997, fire år etter at Nkosi ble adoptert av Gail, møtte de sitt første og største problem hittil. Nkosi skulle begynne på skolen og Gail fikk spørsmålet :har ditt barn noen sykdom.
Ja, svarte gail. Han har Aids.
Og da brøt helvete løs.
Massevis av foreldre raste og ville ta sine barn ut av skolen dersom ledelsen tillot Nkosi å begynne der.
Det ble holt avstemning mellom foreldre, lærere og ledelse, og resultatet ble femti mot femti. Altså kunne Nkosi begynne sin skolegang.- Denne seieren ble veldig viktig for forståelsen og oppførselen overfor de som var smitta av dette viruset. Det var starten på at departementet for utdanning utvikla en politikk for at også disse barna hadde rett til skolegang.

I april samme året, døde Nkosis biologiske mor og Gail tok han med til begravelsen. Fra da av levde frykten for døden i Nkosi.Som han selv sa,. jeg følte at jeg ville dø snart akkurat som min biologiske mor
men jeg tenkte også at hun hadde jo fårr lov til å bli voksen....
Gail fikk oppretta et fond for Nkosi. Dette skulle gi muligheten til ta vare på barn og deres mødre som var infisert av sykdommen.. 14.april 1999 Ble Nkosis Haven åpnet.

I Juni 2000, takket være Assosiation Francois-Xavier Bagnoud, which devoted itselv to the cause of Aids orphans, ble Gail og Nkosi invitert til USA. I New York vant denne lille Aidsambassasøren hjertet til studentene ved Manhattan Scool for Children da han snakket om rettighetene for barn som var smitta av HIV OG AIDS. Da han forlot konferansen som var sponsa av AFXB, skrev barna brev til president Bill Clinton og ba han skrive under på Childrens Rights ( underskrevet av 189 land). Til denne dag var det bare USA og Somalia som IKKE hadde skrevet under denne konvensjonen.!!!!!!

Men det var som alltid noen som kritiserte og helte malurt i begeret. Gails arbeid og hennes reise med Nkosi for å gi sykdommen et ansikt via Nkosi, ble trukket i tvil. Især kom Nkosi sin bioligiske familei, som nå turde står fram og fortelle om at Nkosi var deres familie, på banen.
De var frustrert og mente at Gail brukte Nkosis for å skaffe penger til sin egen lomme,.-Gail derimot, overså kritikken for fortsatte arbeidet sitt.

I juli 2000 ble den trettende internasjonale konferansen om Aids holdt i Durban i Sør-Afrika. Nkosi hadde akkurat fylt elleve år, men så ut som en gammel liten mann fordi han hadde mista håret og han bar serkt preg av sykdommen. Denne lille mannen, som senere ble kalt "the pillar of the fight for survival" av Nelson Mandela, hadde nå blitt lært opp og forberedt til å holde en tale på denne konferansen. På åpningsseremonien holdt Nkosi en tale som rørte deltagerne fra hele verden.:

HEI ALLE SAMMEN.
MITT NAVN ER NKOSI JOHNSON. JEG ER ELLEVE ÅR GAMMEL OG JEG HAR AIDS. JEG BLE FØDT HIV POSITIV. JEG HATER Å HATER Å HA AIDS FORDI JEG NOEN GANGER ER VELDIG SYK. OG JEG BLIR VELDIG TRIST NÅR JEG TENKER PÅ ALLE DE ANDRE BARNA OG BABYER SOM ER SYK AV AIDS. MIN MOR GAIL OG JEG ØNSKER INDERLIG " A CARE CENTER" FOR MØDRE OG BARN SOM ER INFISERT AV AIDS. JEG ER VELDIG LYKKELIG OG STOLT OVER Å KUNNE FORTELLE AT DET FØRSTE NKOSIS HAVEN BLE ÅPNET IFJOR OG AT VI ALLEREDE TAR VARE PÅ TI MØDRE OG FEMTEN BARN.
DA JEG VOKSTE OPP ØNSKET JEG Å LÆRE MER OM AIDS FOR SÅ Å KUNNE LÆRE ANDRE MENNESKER OM SYKDOMMEN. OG OM MAMMA GAIL TILLATER DET, SÅ VIL JEG REISE OMKRING I MITT EGET LAND FOR Å FORTELLE OG FORSØKE Å LÆRE MITT FOLK Å FORSTÅ HVORDAN DENNE SYKDOMMEN ARTER SEG OG HVA SOM MÅ GJØRES FOR Å HINDRE AT DEN SPRER SEG. JEG VIL AT FOLK SKAL VÆRE FORSIKTIG OG RESPEKTERE HVA SOM SOM TIL FOR Å HINDRE AT DETTE FORFERDELIGE VIRUSET, SOM DREPER SÅ MANGE, SPRER SEG.
- BRY DERE OM OSS OG AKSEPTER OSS SOM VI ER. VI ER NORMALE MENNESKER. VI HAR HENDER OG FØTTER. WE ARE ALL HUMAN BEEINGS!.......VI KAN GÅ, VI KAN SNAKKE, VI HAR DE SAMME BEHOVENE SOM ALLE ANDRE. IKKE VÆR REDD FOR OSS. VI ER ALLE LIKE.!
DU KAN IKKE FÅ AIDS AV Å HOLDE RUNDT MEG, DU KAN IKKE FÅ AIDS AV Å GI MEG EN KLEM ELLER ET KYSS, DU KAN IKKE FÅ AIDS AV Å HOLDE HÅNDA MI.
JEG HÅPER AT REGJERINGA VIL STARTE Å GI AZT TIL HIVPOSITIVE GRAVIDE MØDRE FOR Å STOPPE OVERFØRINGA AV VIRUSET TIL DERES BABYER. DE SMÅ BARNA DØR NEMLIG VELDIG FORT.

På slutten av Nkosis tale rant tårenetil deltagerne på konferansen og ansiktene deres var fulle av følelser. Den 14.juli var expresident Nelson Mandela invitert til å holde avslutningstalen på konferansen.Han sa følgende:
One of the greatest menaces humanity has to face and certainly the greatest sice the end of the Great Wars during the last century.

NKOSI DØR

På slutten av desember 2000 tok sykdommen overhånd og Nkosis liv gikk mot slutten. Fredag 1.juni måtte han gi tapt for kampen mot sykdommen, han døde tolv år gammel. Trolig det barnet som hadde levd lengst med Aids i kroppen sin.
Nkosis død brakte sorg over hele verden. Den franske statsministeren sa følgende i sin tale over Nkosi:
During his short life Nkosi Johnson made several appeals on behalf of the millions of African men and woman threated by the AIDS virus.

Gail Johnson, hans adoptivmor: Han gitt Aids et ansikt og har tillatt mennesker som ennå er redd for å bli forbundet med Aids til å stå åpent fram. Men det viktigste er kanskje hans kamp og mot til å gi håp til mange, mange mennesker.
Nkosi Johnson ble begravet i den sentrale Metodistkirka i Johannesburg den 9.juni 2001.



Og Gail Johnson,denne enestående kvinnen, gir aldri opp. Hun fyller 60 år til sommeren og bruker all sin tid og alle sine krefter i arbeidet for å gi de fattige og Aidssyke mødrene og barna et verdig liv.
Jeg er heldig,- og lykkelig, for å få være sammen med henne dette halve året. For å hjelpe og lære. Kanskje kan jeg bidra med noe. det vil tiden vise.

Margot Dyrstad

FERSKE HILSNER

Hurra! Mailen virker, enn så lenge!

- Her kommer helgehilsner fra oss i Sør-Afrika og noen bilder fra landsbyen vår.

Har fri denne helga og i morgen, søndag, skal vi til farmen som forsyner Nkosis Haven med kjøtt og grønnsaker. Farmeren er tysk og har bodd her i Sør-Afrika i 38 år. En meget spesiell mann som spiller klassisk musikk til grisene sine.
Hele dagen...

Vedlagt følger noen bilder fra livet i Nkosi haven utenfor Johannesburg:

JOHANNESBURG

Margot bor utenfor Johannesburg, en av verdens mest kriminelle storbyer der hun jobber i prosjektet Nkosi haven, se etter linken dit med flere informasjoner lenger nede på nettsida.

Selv om Nkosi haven ligger i et nogenlunde fredelig strøk av byen, preges livet av at det er et totalt annerledes samfunn enn hjemme i Norge. Les mer om Johannesburg hos Wikipedia.

NYHETER FRA SØR-AFRIKA

Margot sliter med nettet. Men Sylvi, som har tilgang til nettsida hennes her fra Tromsø, har fått lov til å legge ut en del av meldingene fra henne på sms.

STERKE SAKER
- Her er sterke saker på mange vis, mange kulturer sammen og mange oppfatninger av hva som er riktig eller ikke. Sterke politiske diskusjoner for og i mot Mandela. Hvordan ANC plukker ut sine i den såkalte Londonblokken, veien videre for demokrati her i Sør-Afrika….hatet mellom farvede, svarte og hvite. Herregud, hvor mye jeg ikke har visst, og hvor mye jeg har å lære.

Vet du at mange av de farvede og svarte her heller ville hatt aparteid enn det systemet de har i dag? Og opp i det hele har vi de syke mødrene som sier: Why the fuck do we have to eat white mans food? Skjønner?

GROV VOLD
- Vi har en kvinne her, Samantha fra en av nabostatene, som har opplevd å se sin ni mnd. gamle datter bli voldtatt av mannen sin. Vi har også tatt inn ei ung jente, Amanda på 15 år, voldtatt og med knuste knær, som vi måtte ta med for å aids-teste.

Du må si i fra om du blir fucked off av slike meldinger.

Her er det ikke snakk om politikk, men å hjelpe og spre kunnskap om aids. Djevelskap som brer seg og som dreper tusenvis hver dag.

DRAMA HER I NATT
- Må bare dele dette med deg. Drama her i natt. En av mødrene stakk ned en av de andre med kniv. Men hun overlever. Så: Ti menn med våpen brøt seg inn her og det ble nok et drama. Og vet du, jeg klarte å beholde roen hele tida.
Vi ble innelåst i sykeavdelinga av sikkerhetsvaktene inntil politiet kom. Redd ja, men mista ikke fatninga. Jeg får mer ansvar enn de vanlige frivillige her. Vet du, nå har legen Mick, sykepleier Altha og jeg døgnansvar for hele landsbyen, vi går med panic button hele tida.

LAGD FOR SLIKT ARBEID?
- Av og til lurer jeg på om jeg er lagd for slikt arbeid. I dag spurte to av mødrene her om å få kalle meg for mom, da rant tårene mine. Andre ganger lurer jeg på om jeg allerede begynner å bli kynisk, og at virkeligheten ikke går inn på meg. Kanskje det er en form for beskyttelse.

TIMEOUT
- Nå har vi tatt en timeout. Vi ligger og slapper av og forteller hverandre historier fra våre egne liv, israelske doktor Mich, engelske sykepleier Athea og meg. I kveld skal vi bake mange brød og vi skal overnatte et sted som heter Sick Bay.

Vel, dette er altså en del av min hverdag her under Ekvator.


FOTNOTE FRA ADM SYS:
Har snakket med Margot på telefon, og det er gode linjer, som å snakke med naboen.

Hun får trolig ikke nettsida opp å stå fordi hun må koble seg opp via mobiltelefon, sier hun. Sør-Afrika plages dessuten av mange strømbrudd. Men jeg har lovet å supplere med meldinger her på nettet når jeg får noe. Vi håper i det minste at mailen hennes etterhvert virker.

Margot hilser til samtlige venner og kjente.

Mens vi venter på Margot...

Ja, mens vi venter på at Margot skal få logget seg opp fra sitt nye ståsted i utkanten av Johannesburg, stepper bloggens administrator og gode venninne, Sylvi i Tromsø, inn på bloggen og melder fra til alle om at Margot har landet i et multikulturelt og mangfoldig Sør-Afrika med mange sterke inntrykk!

Så fort som Margot får pc'en sin opp på nettet, kommer hun til å gi oss alle del i sine sterke opplevelser. Via sms på mobilen sier hun til meg at hun har hatt en begivenhetsrik ankomst og allerede etter få dager har opplevd sterke politiske diskusjoner. Og Margot avslutter med følgende utladning:

- Her er sterke saker på mange forskjellige vis. Mange kulturer sammen, og mange oppfatninger om hva som er riktig og galt - hatet mellom svarte, fargede og hvite. Jeg lærer en masse. Herregud, så mye jeg ikke har visst!

Mye tyder derfor på at dette blir en innholdsrik blogg for alle oss som bryr oss, og som krysser fingre for at Margot får et flott og meningsfylt opphold i Johannsburg. Snart overtar hun sjøl her på bloggen, - og vi skjønner alle at nettoppkobling i Sør-Afrika kan være adskillig vanskelige enn hjemme i vårt trygge og stabile Skandinavia.

Med ønske om ei god helg til alle, håper vi Margot snart er på nett!

Nkosi haven

Her er linken til Nkosi haven for dere som har lyst til å lese mer om prosjektet før jeg kommer meg i gang med bloggen. På nettsida til Nkosi haven står det blant anna:

"The first Nkosi's Haven is situated North East of Johannesburg in one of the most densely populated suburbs in the country. Nkosi's Haven believes in the policy of keeping the mother and child together. It is the belief that no mother should be separated from her child because of HIV-status. The intention is to duplicate this pilot project throughout the country. "

Vil du lese mer om prosjektet finner du en omtale på bloggen 'vierlike.no'

Kontakt med prosjektet får du her:
E-mail: Gail Johnson

Telephone: +27 11 726 7581
Mobile: +27 (0)82 593 1999
Facsimile: +27 11 726 4852

Postal: P.O. Box 403, Melville, 2109
Johannesburg, South Africa

Avreise

No sitter jeg her hjemme i Tromsø og det er seks timer til avreise. Jeg er veldig spent på hva som møter meg når jeg kommer til Johannesburg imorgen 11.januar.
Reisa går via Paris og tar nesten et halvt døgn. Jeg skal jobbe på et behandlingshjem for aidssyke mødre som heter Nkosis haven. Her har de sine barn sammen med seg til det siste.