Still going strong

Det er lenge siden dere har hørt noe fra meg nå, men tiden har rett og slett ikke strukket til. Eller, for å være helt ærlig, det har vært så store omveltninger i livet mitt at jeg har vært hardt rammet av den, for noen kjente, skrivesperren.

Den siste måneden her nede har i likhet med mine første uker , vært preget av syke og fattiges kamp for å overleve.
Vi har mistet en av de viktigste medarbeiderne i Nkosis Haven. Oscar ble drept i ei bilulykke og hele organisasjonen var, og er, lammet av sorg og fortvilelse. Han var en svart mann som tidlig bestemte seg for å vie sitt liv til de aidssyke og fattige i sitt hjemland. Han ble bare 39 år, og det blir vanskelig å finne en som kan erstatte han og hans uvurderlige kontakter ute i den svarte og fattigste delen av området her.

Når det gjelder meg selv så har jeg fått et stort ansvar for den daglige drifta av landsbyen. Større enn jeg egentlig hadde kunnet forestille meg. Men jeg har tatt det som en utfordring, og foreløpig går det bra. Til tross for de store kulturforskjellene mellom de syke mødrene her. De som bor sammen i hytter og må dele både barna og hverdagen med hverandre. Så store forskjeller at det ofte kommer til konflikter som faktisk et par ganger har ført til at de trekker knivene mot hverandre. Hittil har vi klart å avverge de store skadene. Men jeg må innrømme at jeg har vært redd når jeg har vært midt oppe i slike situasjoner. Og det er god læring i konfliktløsning dette.

Jeg er også med i et team som jobber døgnet rundt for tre dødssyke mødre i sykeavdelingen. Her er det virkelig kamp om liv eller død. Det er et par ganger vi har vært sikre på at to av dem har trukket sitt siste sukk. Men de har kommet tilbake, og har en slags styrke i seg til å sloss for livet som vi ikke helt kan forstå.
Dette er to kvinner som jeg har lyst til å fortelle dere om, det skal jeg gjøre når jeg får litt mer tid for meg selv.

Det er søndag formiddag, jeg har satt brøddeig, og må tilbake til mitt virke. Her er regn,regn og kaldt.

Og forresten jeg har fått meg en mann her nede. Han heter Benjamin og er ett år gammel.Stor som en hest og følger meg som en skygge hvor enn jeg er. En Bouvier.

Forresten så følger jeg litt med på hva som skjer på hjemmefronten. Og jeg må si jeg er utrolig imponert av Laila og Jan Henry. Tenk å ha slike venner!!!!!!