MIN AFRIKANSKE HVERDAG

er fortsatt prega av sykdom,død og massevis av vanskelige konflikter. Forleden mista vi ei av de unge mødrene. Hun var gravid i sjette måned, mor til et annet barn på fire år og meget,meget syk. Hun hadde gitt opp kampen mot døden og ba om å få slippe mer. Det som var verst, synes jeg, var at hun døde i ambulansen til sykehuset, og ikke her i avdelinga hos oss. Hvor hun kunne få reise med oss som var glad i henne rundt seg. Men det går nå ikke alltid som en ønsker. Det vet vi jo alle.

Ellers er jeg mye opptatt med mitt "hjertebarn", en kvinne på rundt tretti og svært syk. Jeg har ikke tall på alle de gangene vi nær har mista også henne, men på et forunderlig vis kommer hun tilbake. Nomvujo heter hun og har en dramatisk livshistorie. Henne skal jeg skrive en egen historie om.

Egen "residens"
Igår fikk jeg min egen "bolig". Noe uvant for en frivillig arbeider, men mitt arbeid med mødrene og barna gjør det mye lettere å ha et sted for meg selv hvor de kan komme og være sammen med meg uten at andre forstyrrer. Her bruker vi mye tid på å snakke sammen, her kan de la sine frustrasjoner og fortvilelse komme ut.
Det er nemlig ingen andre steder de kan "være for seg selv". De bor sammen opptil åtte stykker i samme hytter med sine barn, og dere kan jo bare tenke dere hvilket privatliv de har. Og hvilke konflikter som må komme til overflaten når så mange forskjellige kulturer skal leve sammen så tett..............

Politisk spenning
I disse dager er vi svært spente på hva som skjer i Zimbabwe de neste døgnet. Det alle her frykter er borgerkrig der. Han gir seg jo ikke den gamle mannen!
Her i landsbyen har vi ei mor som kommer derfra. Hennes to barn er tilbake i hennes hjemland sammen med hennes syke far, uten mat og klær. Samantha og jeg skulle etter planen ha reist til Zimbabwe for å hente barna hit. Nå er alt satt på vent på grunn av den politiske situasjonen der. Et av problemene er at jeg er satt opp som journalist i passet mitt, og som dere kanskje vet, har Mugabe allerede satt igang arrestasjoner av utenlandske journalister som oppholder seg i landet.
Likevel tror ledelsen her at vi skal kunne komme avgårde om ei uke eller to. Ledelsen her samarbeider med den norske ambassaden og det skal visstnok gå bra å ordne noen papirer som gjør det trygt for meg å reise. Men vi venter som sagt og får se hva som skjer.

Mormor og de åtte ungene
i Soweto er vi allerede godt igang med å hjelpe. Vi har satt opp ei foreløpig hytte og bragt mat og klær slik at de nå er over den verste krisa. Når det gjelder sulten iallefall. I neste uke skal vi avgårde på et nytt besøk til gamlemor og da håper vi på at det permanente lille huset, senger og det som trengs i et lite hjem skal være på plass. Det er viktig , for nå setter vinteren inn og det er kaldt her fram til slutten av juli. Skal sende dere bilder derfra når alt er på plass slik at dere selv kan se forandringene. At det nytter å hjelpe.....

Må innrømme
at jeg nå lengter sterkt etter en liten ferie bort fra landsbyen.Jeg har ikke merket at tiden har gått så fort, det jeg imidlertid kjenner er at jeg trenger litt annet påfyll. For at jeg fortsatt skal kunne gi så mye av meg selv som jeg ønsker. Og som mødrene her så inderlig trenger.

Det er bare uker igjen til Laila,Jan Henry og Brit kommer ned hit.De sal bo sammen med meg i "huset" mitt her i Nkosis Haven,spise sammen med alle beboerne og bli kjent med livet her. Men det meste av tiden skal vi ut på spennende safarier, både inne i landet og langs kysten. Dette gleder jeg meg veldig til, endelig få oppleve det naturskjønne Sør-Afrika med alle sine ulike kulturer og folkeslag. Og så sammen med sine beste venner!
Vi høres.

p.s. jobber med et bildegalleri som jeg skal legge ut etterhvert.....d.s