I SELVESTE HELVETE

Bor hun, en gammel kvinne. Hennes alder vet ingen. Ikke engang hun selv. Men hun ser ut som om hun har overlevd to århundrer, - på en mirakuløs måte. Hun har en datter, men hun, den gamle, har ansvaret for sine åtte barnebarn. Hennes datter er prostituert og kanskje er det niende barnebarnet på vei. Da får den gamle kvinnen nok et barn å ta seg av. For henne er det en selvfølge. Hun har gitt opp troen på at hennnes eneste barn skal endre livet sitt for selv å ta vare på sine avkom. Slik at hun selv kan få litt ro den tiden hun har igjen. Ennå vet ingen om noen av barna er smitta av HIV/AIDS.



Hun bor i SOWETO



I den delen som må kunne beskrives som noe av det aller verste i Vår Herres skaperverk.
Et falleferdig blikkskur huser henne og hennes mange barnebarn. Barna er i en alder fra fem måneder til tolv år. Her er det jordgulv hvor fire av barna sover. Uten underlag eller noe som helst til å ha over seg. Selv har hun en gebrekkelig gammel seng som hun deler med de fire yngste barna. Her ingen muligheter for å koke mat, det trengs vel ikke heller fordi det ikke er noe mat. Det de putter i seg finner de eldste barna i søppelet rundt omkring i slummen. Råtne tomater, gammelt brød og noen vannskvetter som noen av "de rikeste" kan avse fra sine rustne vannkanner. Hun får ingenting av myndighetene i denne fattige bydelen for hun fins ikke i noen offentlige dokumenter. Hverken hun eller barna er innskrevet i noe manntall. Slikt er ikke uvanlig her.

HELT TILFELDIG
Vår fant fram til henne ved en ren tilfeldighet. Et av medlemmene i Nkosis Haven sitt gospelkor støtte på en av de små guttene i denne fattige familien. Han hadde forvillet seg ut av området og kunne ikke finne veien tilbake til bestemor. Men sammen fant de omsider fram, og Edna, som gospelkvinnen heter, fikk sjokk da hun så tilstanden disse menneskene lever under. Det til tross for at hun kjenner de fleste områdene i Soweto.
Hun varslet oss og jeg ble bedt om å være med på den første befaringa. Aldri, aldri i mitt liv vil jeg glemme det synet som møtte oss. Selv om det kanskje var på en god dag for familien, fordi de hadde høstet flere aprikoser fra det ene treet de har, og de minste hadde fått stillet den verste sulten. Bare på skrekkfilmer har jeg sett noe så avsindig jævlig og fornedrende. Og jeg som trodde at slutten på Apartheid hadde gjort livet til de svarte her nede i Sør-Afrika så mye bedre. Du verden så naiv jeg har vært.......

Iallefall, min organisasjon tok umiddelbart affære. Rønna skal jevnes med jorden, familien skal inn i det offentlige systemet og vi skal bygge et nytt lite hus til dem. Noen av oss frivillige her skal allerede i neste uke være med på å rive skitten og gjøre det vi er istand til å hjelpe med.

NYTT HÅP
Gjett om den gamle ble lykkelig. Selv om hun fortsatt må ha ansvaret for alle de åtte barna, får hun drømmen sin oppfylt. Alle barna skal bli sikret for framtida.De skal ikke vokse opp som analfabeter og bli det eneste mulige, nemlig kriminelle. De skal få mat og klær nok. OG de største skal få begynne på skolen til høsten!
Takk gud for Gail Johnson og hennes brennende engasjement for de aller fattigste iblant oss. Og takk gud for at jeg er en av de utvalgte som får jobbe sammen med henne.

Margot