TUUUSEN TAKK

til alle dere med gode hjerter der hjemme.
Til pensjonistene og Astriklubben på Furuflaten, mine kolleger ved NRK i Tromsø og til dere ansatte ved Choicehotellene i Tromsø.Og spesiell takk til Sara og Eyolf som tok av sparepengene sine for å hjelpe andre barn. Rørende.
Laila,Jan Henry og Brit hadde med seg tusenvis av kroner da de besøkte meg her i mai. Pengene er nå rettferdig fordelt på mødrene og barna i Nkosis Haven.
De aller fleste har fått varme gode vintersko, ulljakker og varmt undertøy. En del har gått til tepper, medisiner som hostesaft og kremer til å smøre såre barnerumper med.
Noe av pengene er brukt til å kle opp en prematur liten baby som ble forlatt av mor si, en dag gammel.
Laila og & var blant de første som ga Ajanda,som han heter, varme klemmer etter at han var kommet til oss.
Vi har også fått inn ei mor med premature tvillinger,Daniel og Dyland. Også de har fått nyte godt av pengene dere sendte. Varme ulltepper og varme luer og sokker.

SØR-AFRIKANSK VINTER
er bitende kald. Ikke ang.temperaturer,de ligger på gjenomsnittlig 11- 16 grader. Men fordi bare de rikeste har råd til varme og gode hus. Dere kan selv tenke dere lekke blikkskur med jordgulv og utslitte tepper til å ha over seg........
Selv våknet jeg imorges og ønsket jeg hadde ullvotter å ta på hendene. Til tross for at jeg bor i ei bra murhytte.(uten varme, men to flotte bikkjer som sengevarmere).
Men jeg skal ikke klage, jeg som har Norge å komme tilbake til. Og det er ikke lenge til. På mange måter gruer jeg meg til hjemreisa, jeg har blitt så utrolig glad i disse lutfattige menneskene. De vil leve med meg resten av mitt liv.
Men jeg gleder meg også. Kan nesten ikke vente med å få kjenne sønnesønnen min, Andreas, inntil meg. Og resten av familien min og dere vennene mine.

Menneskene her sender dere varme tanker og takksigelser. De lurer på hvordan menneskene i hjemlandet mitt kan være så snille.....

Jeg har dessverre problemer med å få inn bilder på bloggen akkurat nå, men lover å sende dere et lite bildegalleri fra landsbyen min, og vår fantastiske sjudagers safari gjennom Botswana og Zimbabwe. Viktoriafallene!
Kutt ut sydenreisene et år og dra på Safari!!!!

AIDS DEMENS

er et faktum. Og det man har funnet ut er at det som skjer med hjernen på de ulike stadier av AIDS, KAN sammenlignes med utviklinga av ALTZHEIMER.I motsetning til Altzheimer ser det ut til at AIDSdemens kan ramme i alle aldre.

Det man imidlertid ikke vet, er om det er sykdommen i seg selv, eller om det er medisineringa som fører til at deler av hjernen forandres. Eller om det er både og.
Men dette er foreløpig på et forskningsstadium.

Er "student"
Vi er en gruppe på tre som nå har tatt fatt på disse studiene. Det er meget viktig med denne kunnskapen for oss som arbeider med AIDSsyke. For å kunne forstå de ulike reaksjonsmønstre hos de forskjellige mødrene. Så langt tror vi at de fleste her i landsbyen er på et såkalt normalstadium. Det vil si at de er istand til å arbeide, at de fungerer normalt både intellektuellt og motorisk. MEN de må daglig ha god oppfølging når det gjelder stell og oppdragelse av barna. Dette siste kan absolutt være kulturelt betinga.

Et par av de andre er "viderekomne". Det vil si at de har vanskelig for følge med i det som skjer i samfunnet, de kan ha problemer med å føre samtaler om vanskelige temaer og de har tendenser til ustødig gange. Noen ganger må de ha hjelp til å gå fra A til B. Men lettere arbeidsoppgaver er ok.

Foreløpig har vi bare sett tegn til at ei av våre mødre har vært nesten vegetativ. Men da har hun vært nær døden og sterkt medisinert. Intens behandling har imidlertid ført henne tilbake fra siste stadium og hun er nå i forsiktig kjøkkentjeneste. Men noen "alminnelig" samtale er det ikke mulig å føre med henne.
Interessant!Men foreløpig ingen konklusjoner altså. Men jeg henger på.

Over halveis
Fire måneder er gått av det tilmålte halve året mitt her nede. Og jeg har begynt å venne meg til livet her. På godt og ondt. Det skal mye til for å sjokkere meg nå, jeg takler død og lidelser på en profesjonell måte. Tror jeg selv. Hva som måtte komme i ettertid kan jeg jo ikke si noe om. En ting er iallefall sikkert. Disse menneskene og dette kontinentet har krøpet inn under huden på meg. Og for all framtid vil jeg på en eller annen måte være med å hjelpe det jeg kan.

På rømmen?
eller utsatt for noe kriminelt?
En av mødrene våre er søkk borte. Hun dro avsted for å gå i kirka sist torsdag. Siden har ingen hørt fra henne. Tilbake her har vi hennes syke baby. Noe som ga oss et sjokk da vi tok henne inn på sykeavdelinga. Den lille jenta på vel ett år,var vanstelt på det verste. Helt oppbrent nedentil og skitten og sulten. Nå er vi igang med helkontinuerlig behandling og stell av henne og vi håper at hun ikke får noen varige men.
Idag blir politiet koblet inn, og vi er svært spente på hva som har skjedd. Det hender nemlig at kvinner ofte etterlater sine barn. Især slike barn som er syke.
Det er kanskje ikke bare et afrikansk problem.....Men en ting er sikkert: heretter blir det daglig kontroll av barna.!
Fortsatt god søndag til dere der hjemme.

BENJAMIN

Nå er det på tide med bilder av min beste venn og beskytter her nede.
Benjamin.En bouvier, ett år gammelMent til å være min vaktbikkje, til å ta vare på meg i alle situasjoner.
Han er imidlertid mørkeredd,mammadalt, sitter og tisser, (kastrert) og bruker meg som skjold når ting virker truende.
Følger meg som en skygge overalt og hyler når jeg må forlate han for en stund.
Kan jeg reise fra en venn som dette?

GA OPP KAMPEN MOT DØDEN

Det er søndag formiddag og rolig i landsbyen. Ingen snakker særlig med hverandre, de kommuniserer bare med stille gråt og sorgfulle blikk. Mødrene og de ansatte. For igjen har en mor måttet gi slipp. Og to barn står igjen alene. Helt alene.Far vet de ingenting om.
De to, en gutt og ei jente tidlig i tenårene, har lenge pleid sin mor. Sørget for å gi henne mat og medisiner. De trodde hun hadde tuberkulose,TB, og at hun ville bli friske bare de var flinke nok til å ta hånd om henne.

Skammet seg
Virginia på 40, hadde valgt, som mange andre her, å ikke fortelle de to om at hun var aidssyk. På grunn av skammen.Først i januar ble det oppdaget, og Nkosis Haven tok over. Hun var da svært syk og utmagret. Men vi var så godt som sikre på å redde henne fra døden. Med omsorg, riktige medisiner og mat.
Klokka åtte imorges ga hun opp. Hun kjempet til det siste, en hard kamp. Mora som så gjerne ville se sine barn vokse opp og få et verdig liv.

Bunnløs sorg
Det var vondt å følge henne til det siste. Men det var verre å møte barna og se dem følge mor til bårebilen. De to holdt om hverandre og ansiktene deres var som forstenet. Det var en sorg det er vanskelig å sette ord på. Det var hjerteskjærende.

Trøsten er Nkosis Haven og Gail Johnson. Som vil ta vare på disse to foreldreløse. Som vil sørge for at de blir tatt hånd om. At de får mat og tak over hodet. Og får en skikkelig utdannelse. For i motsetning til mange, mange andre går de på skolen. Sånn nå og da, fordi de har brukt så mye tid på å ta vare på mor. Og å sørge for å stille den verste sulten til den lille fattige familien fra Soweto.
Måtte flere bli kjent med Gail og hennes arbeid for de fattige,syke og vergeløse..........

AIDSSYKE HYLLER MALVIN

Det er jubelstemning i landsbyen min, Nkosis Haven, idag.For de har alle fått sin del av pengegaven som multikunstneren Malvin Skulbru fra Tromsø, sendte med meg hit til Sør-Afrika.
Mange av disse har ikke sett papirpenger før, knapt nok eid sine egne mynter. Da jeg endelig fortalte historia om Malvin og gaven fra han tok hele hytta fyr. Rop og skrik og jubelbrøl som om de feira sin aller første frihetsdag.

Kaos i hytta
Ark og fargestifter ble funnet fram i ei fart og det ble kaos og krangel om hvem som skulle skrive GOD BLESS YOU og SIYABONGA MALVIN.(takk Malvin)

For disse kvinnene, som alle er religiøse, ble gaven fra Malvin tolket som en gave fra Vår Herre selv. Gitt via den gode mannen langt der oppe på andre siden av kloden.
Hva de skal bruke pengene til vet de ennå ikke, de har aldri eid private ting som hudkremer eller luksus til personlig pleie. Her går det for det meste i gammeldags Sun Light såpe f.eks.

Valgte sko
De tre jålebertene her i landsbyen, som jeg kaller dem, selv om de er meget,meget syke, valgte nye sko. De har nemlig ALDRI hatt egne sko, kjøpt for egne penger.


Bare se bildene av dem, Elsie, Phumzille og Petunia, så ser dere gleden av å eie noe så flott som høyhæla skotøy og gullsandaler.

Gir Malvin tilbake
med det de har. Nemlig gode tanker:
BAYADINGEKA ABANTU ABAFANA NGWE UNIKULUNKULU AKUBUSISI.
SIBONGA USIZO IWAKO USISIZILE!
(Gud velsigne deg.Og velsigne Gud for at han ga oss deg.Verden trenger mennesker som deg.)

DET ER LENGE SIDA EG SOV SØTT
heter den 1ste lommelefsa til Malvin Skulbru. Ei lita lefsa med skrekkelege dikt.
Det er denne lille saken, skrevet på et rom langt der nord, som har skapt slik jubel og glede blant fattige og syke her nede under ekvator. For han Malvin, han ga overskuddet av denne lille til mine folk her i Nkosis Haven.
Lefsa sjøl ho har fått plass på nattbordet i hytta mi, og er på en måte blitt min sengekamerat.
Bak flere lefser Malvin!!!!!!

Når steinen fell
frå hjartet
er ikkje foten
langt unna.

Skjønner folkens? Løp og kjøp.
Ha en riktig god søndag alle sammen.

MIN AFRIKANSKE HVERDAG

er fortsatt prega av sykdom,død og massevis av vanskelige konflikter. Forleden mista vi ei av de unge mødrene. Hun var gravid i sjette måned, mor til et annet barn på fire år og meget,meget syk. Hun hadde gitt opp kampen mot døden og ba om å få slippe mer. Det som var verst, synes jeg, var at hun døde i ambulansen til sykehuset, og ikke her i avdelinga hos oss. Hvor hun kunne få reise med oss som var glad i henne rundt seg. Men det går nå ikke alltid som en ønsker. Det vet vi jo alle.

Ellers er jeg mye opptatt med mitt "hjertebarn", en kvinne på rundt tretti og svært syk. Jeg har ikke tall på alle de gangene vi nær har mista også henne, men på et forunderlig vis kommer hun tilbake. Nomvujo heter hun og har en dramatisk livshistorie. Henne skal jeg skrive en egen historie om.

Egen "residens"
Igår fikk jeg min egen "bolig". Noe uvant for en frivillig arbeider, men mitt arbeid med mødrene og barna gjør det mye lettere å ha et sted for meg selv hvor de kan komme og være sammen med meg uten at andre forstyrrer. Her bruker vi mye tid på å snakke sammen, her kan de la sine frustrasjoner og fortvilelse komme ut.
Det er nemlig ingen andre steder de kan "være for seg selv". De bor sammen opptil åtte stykker i samme hytter med sine barn, og dere kan jo bare tenke dere hvilket privatliv de har. Og hvilke konflikter som må komme til overflaten når så mange forskjellige kulturer skal leve sammen så tett..............

Politisk spenning
I disse dager er vi svært spente på hva som skjer i Zimbabwe de neste døgnet. Det alle her frykter er borgerkrig der. Han gir seg jo ikke den gamle mannen!
Her i landsbyen har vi ei mor som kommer derfra. Hennes to barn er tilbake i hennes hjemland sammen med hennes syke far, uten mat og klær. Samantha og jeg skulle etter planen ha reist til Zimbabwe for å hente barna hit. Nå er alt satt på vent på grunn av den politiske situasjonen der. Et av problemene er at jeg er satt opp som journalist i passet mitt, og som dere kanskje vet, har Mugabe allerede satt igang arrestasjoner av utenlandske journalister som oppholder seg i landet.
Likevel tror ledelsen her at vi skal kunne komme avgårde om ei uke eller to. Ledelsen her samarbeider med den norske ambassaden og det skal visstnok gå bra å ordne noen papirer som gjør det trygt for meg å reise. Men vi venter som sagt og får se hva som skjer.

Mormor og de åtte ungene
i Soweto er vi allerede godt igang med å hjelpe. Vi har satt opp ei foreløpig hytte og bragt mat og klær slik at de nå er over den verste krisa. Når det gjelder sulten iallefall. I neste uke skal vi avgårde på et nytt besøk til gamlemor og da håper vi på at det permanente lille huset, senger og det som trengs i et lite hjem skal være på plass. Det er viktig , for nå setter vinteren inn og det er kaldt her fram til slutten av juli. Skal sende dere bilder derfra når alt er på plass slik at dere selv kan se forandringene. At det nytter å hjelpe.....

Må innrømme
at jeg nå lengter sterkt etter en liten ferie bort fra landsbyen.Jeg har ikke merket at tiden har gått så fort, det jeg imidlertid kjenner er at jeg trenger litt annet påfyll. For at jeg fortsatt skal kunne gi så mye av meg selv som jeg ønsker. Og som mødrene her så inderlig trenger.

Det er bare uker igjen til Laila,Jan Henry og Brit kommer ned hit.De sal bo sammen med meg i "huset" mitt her i Nkosis Haven,spise sammen med alle beboerne og bli kjent med livet her. Men det meste av tiden skal vi ut på spennende safarier, både inne i landet og langs kysten. Dette gleder jeg meg veldig til, endelig få oppleve det naturskjønne Sør-Afrika med alle sine ulike kulturer og folkeslag. Og så sammen med sine beste venner!
Vi høres.

p.s. jobber med et bildegalleri som jeg skal legge ut etterhvert.....d.s

Still going strong

Det er lenge siden dere har hørt noe fra meg nå, men tiden har rett og slett ikke strukket til. Eller, for å være helt ærlig, det har vært så store omveltninger i livet mitt at jeg har vært hardt rammet av den, for noen kjente, skrivesperren.

Den siste måneden her nede har i likhet med mine første uker , vært preget av syke og fattiges kamp for å overleve.
Vi har mistet en av de viktigste medarbeiderne i Nkosis Haven. Oscar ble drept i ei bilulykke og hele organisasjonen var, og er, lammet av sorg og fortvilelse. Han var en svart mann som tidlig bestemte seg for å vie sitt liv til de aidssyke og fattige i sitt hjemland. Han ble bare 39 år, og det blir vanskelig å finne en som kan erstatte han og hans uvurderlige kontakter ute i den svarte og fattigste delen av området her.

Når det gjelder meg selv så har jeg fått et stort ansvar for den daglige drifta av landsbyen. Større enn jeg egentlig hadde kunnet forestille meg. Men jeg har tatt det som en utfordring, og foreløpig går det bra. Til tross for de store kulturforskjellene mellom de syke mødrene her. De som bor sammen i hytter og må dele både barna og hverdagen med hverandre. Så store forskjeller at det ofte kommer til konflikter som faktisk et par ganger har ført til at de trekker knivene mot hverandre. Hittil har vi klart å avverge de store skadene. Men jeg må innrømme at jeg har vært redd når jeg har vært midt oppe i slike situasjoner. Og det er god læring i konfliktløsning dette.

Jeg er også med i et team som jobber døgnet rundt for tre dødssyke mødre i sykeavdelingen. Her er det virkelig kamp om liv eller død. Det er et par ganger vi har vært sikre på at to av dem har trukket sitt siste sukk. Men de har kommet tilbake, og har en slags styrke i seg til å sloss for livet som vi ikke helt kan forstå.
Dette er to kvinner som jeg har lyst til å fortelle dere om, det skal jeg gjøre når jeg får litt mer tid for meg selv.

Det er søndag formiddag, jeg har satt brøddeig, og må tilbake til mitt virke. Her er regn,regn og kaldt.

Og forresten jeg har fått meg en mann her nede. Han heter Benjamin og er ett år gammel.Stor som en hest og følger meg som en skygge hvor enn jeg er. En Bouvier.

Forresten så følger jeg litt med på hva som skjer på hjemmefronten. Og jeg må si jeg er utrolig imponert av Laila og Jan Henry. Tenk å ha slike venner!!!!!!